Nykommer

Den nye Brasil-kaffen (Ipanema) ble mekka på aeropressen tirsdag formiddag. En blandingskaffe som består av flere bønnevarieteter som kommer fra det samme området. Litt slankere enn den forrige kaffen, men ikke like søt. Balansert. Fin. Personlig likte jeg den forrige Brasil-kaffen enda litt bedre, med marsipan- og nøttepreget sitt. Her er det mer sjokolade og nøtter, men når det er mindre fruktsødme blir jeg ikke helt hooked.

Nok om det. Her er fine bilder fra bryggeprosessen!

Det tradisjonelle kjønnsrollemønsteret (samtalemessig en slager hos oss) godt representert i valg av kopper. Stinky til Espen og fancy lilla blomster til meg.

20 gram filtermalt kaffe. Valgte å ikke snu aeropressen opp-ned, så da ble det noen få gram ekstra siden det begynner å dryppe litt kaffe gjennom filteret med en gang man tilsetter vannet. Det synes forsåvidt godt på bildet under også. I utgangspunktet helte jeg i sydende vann til midt mellom 3 og 4 (og rørte rundt).

 

Ta-daaa! Lot min runde trekke pittelitt lenger enn Espen sin, som rapporterte at kaffen kunne vært ørlitterann sterkere. Det er mange fordeler med å sette sin neste før seg selv... Best kaffe!

Tomatsuppe med kylling&mais à la Astrid Elisabeth

I romjula ble dette et herlig måltid etter flere dager med tung (om enn deilig...) mat. Denne uka lagde jeg den igjen, og den er stadig like god! Kjøttet, maisen og egget gjør at det blir en mettende suppe uten at den er tung. Har man brød ved siden av også kan man være sikker på at man blir mett.

4 porsjoner (ca 1 liter suppe)•    1/4 liten rød løk, 1/4 liten gul løk. Finhakkes.
•    1 lite hvitløksfedd, finhakket.
•    1 boks hakkede tomater
•    4-5 soltørkede tomater, most med stavmikser. (kan sløyfes, men det ER veldig godt...)
•    1 ss olivenolje
•    6 dl vann
•    1 stk buljongterning (grønnsak/høns)
•    2 ss hvetemel
•    1 dl h-melk / matfløte 
•    1/2 ts tørket koriander
•    1 ts tørket basilikum (tror fersk basilikum gjør enda mer utav seg hvis man har!)
•    1 liten ts timian/rosmarin
•    1/2-1 liten boks mais
•    1 liten stekt kyllingfilet krydret etter eget ønske, kuttet i små terninger.

Fremgangsmåte

Hakk løken og hvitløken og fres den blank i oljen nedi kjelen. Tilsett tomatboksen, moste soltørkede tomater og krydderet og la det småkoke i 10 minutter. Spe med vann og tilsett buljongterning. La suppen småkoke i 10 minutter. Rør hvetemel ut i fløte/melk (Lurt å bruke sil når man heller det i så man unngår melklumpene!) og visp det inn i suppen. Tilsett mais og kyllingterninger. La suppen sluttkoke videre i 5 minutter. Smak den til med mer krydder, salt og pepper om ønskelig. Server den med kokte egg og rundstykker.

...

Etter middag var det jammen plass til litt dessert også... Crème brûlée-is :)

Bon appétit!

På tirsdag var det valentindagen, og da var jeg så heldig å få roser fra min kjære. Nå har de begynt å springe ut veldig fint på kjøkkenbordet!

Husker godt for noen år siden da Espen ga meg et vinkelslipt hjerteforma metallkort med
sitat fra Høysangen:

"Som en lilje blant tornebusker er min elskede blant piker."

De tror kanskje ikke det har så mye å si, disse mennene... men hjertet mitt blir hvertfall
rørt som jordbærsyltetøy.

Tid for Bialetti

Det er ganske umulig for meg å lage enkel helgefrokost. Og i dag var jeg klar som et egg for å ta fram mokkakanna jeg fikk til jul. Brace yourself: dette blir kaffenerdete.

Jeg hadde hørt rykter om at mokkakanna var en undervurdert kaffehelt. At hvis man kan triksene, får man maksimert smaksutbyttet fra kaffen. Uten å måtte legge ut masse penger. Så da begynte jeg å drømme om en Bialetti, som er det originale merket fra Italia. I dag har jeg gjort meg mine første spede erfaringer med den lille aluminiumskanna. Og drukket en liten, men god kopp sterk kaffe.

Kanna lager en sterk kaffe som minner om espresso, men som strengt tatt bare kan kalles "mokka". Dette er fordi en espresso per definisjon blir brygget under et trykk på 9 bar, og i en mokkakanne får man definitivt ikke et slikt trykk. Kanskje en eller en og en halv bar. Men det er altså litt trykk der, så skummet som kommer på kaffen er faktisk crema-lignende og ikke bare bittert skum slik det blir med en presskanne.

Prinsippet for mokkakanna er enkelt: vannet i bunnen av kanna varmes til det punktet vanndampen og trykket gjør at vannet tar turen opp gjennom filteret hvor kaffen ligger og opp i toppen av kanna. Voilà! Kaffe.

Over til brygginga.

Jeg hadde ikke så mye å gå etter, men fikk selvsagt hjelp av kaffeboka til Wendelboe. Den boka er det virkelig mye å hente i både når det gjelder kaffekunnskap og bryggemetoder. Han anbefalte å ha finmalt kaffe, men ikke så fin som til espressobrygging. Det er tross alt litt størrelse på hullene i mokkafilteret, så for finmalt kaffe skaper bare masse grums. Det andre trikset jeg kjapt tok en avgjørelse på at jeg ville bruke var å koke opp vannet på forhånd, slik at selve bryggetida ble kortere = mindre bitter kaffe.

Mokka blir ofte en litt bitrere type kaffe. Det er jeg ikke så overraska over, tror temperaturen på vannet blir høy under brygginga. (Men er imidlertidig ikke helt sikker, det høres ut som det koker nedi der men hva vet jeg? Trykket kan jo ha en viss effekt) Man kan justere ned bitterheten ved å forkoke vannet som beskrevet over og passe på at man bruker lyse espressobønner. En veldig mørkbrent espresso passer ikke like godt, sies det.

 Jeg tok en råsjanse og satsa på at 15-16 g bønner Inferno Espresso ville passe filteret. Bialettien min er størrelse 3, altså blir det i praksis to små kopper med mokka. Den mengden er man faktisk stuck med: man kan ikke lage halvparten. Bialetti-entusiaster har derfor kanner med forskjellige størrelser. Tror det finnes kanner som lager helt opp til 12 kopper.

Filteret er klart! Bare et par gram ble til overs, så magefølelsen min stemte. Mange tror man skal presse kaffen i filteret slik man gjør når man lager espresso, men dette stemmer mystisk nok ikke. Da blir det bare vanskelig for vannet å komme gjennom kaffen. Jeg kan tenke meg at resultater blir heller bittert.

Jeg helte varmt vann (ikke kokende lenger, men det var absolutt greit) i beholderen, la filteret over, og brukte en gryteklut nederst mens jeg skrudde på toppkanna. Så var det bare å sette hele Bialettien på full guffe på steikeplata og vente...

Bialettien ga absolutt beskjed om når den var klar for å løftes av plata. Den begynte å hvese og bråke skikkelig, og da satte jeg den til side og ventet på at den skulle brygge ferdig. Resultatet så slik ut:

Da var det bare å sette seg til bords og nyte lørdagsfrokost med mokka til. Kaffen ble ikke bitter, men rund og fin. Jeg kunne godt ønsket meg en kaffe som var hakket kraftigere faktisk. Neste gang skal jeg prøve å ha litt kaldere vann i kanna, slik at det kanskje blir lengre ekstraheringstid. Eventuelt kan jeg prøve å finmale kaffen litt mer. Dessuten skal jeg huske å forvarme espressokoppene, slik at kaffen ikke mister temperatur når den havner i koppen... Det er triks!

Senere skrudde jeg kanna fra hverandre for å vaske den med vann og tørkepapir. Nå er den klar til en ny runde i morra!

Espen likte også kaffen, men han er blodfan av en stor kopp kaffe fra mokkamasteren. Dermed ble det enda en runde med stilling på kaffekverna. Friele Frokostkaffe-bønner ble helt i og kverna på gefylen. Resultatet:

En gang skal jeg knipse litt bilder og skrive et innlegg om hvordan Espen lager kaffe. Han har sin særegne stil og framgangsmåte. Dagens kaffesitat fra ham: "Kjøkkenvekt er for pyser".

Hvis noen har andre triks og tips til mokkakannebrygging vil jeg gjerne høre!

Never let me go

For en stund siden skrev jeg om at jeg jakta på denne boka i sentrum. For noen dager siden hadde jeg kommet til siste side og lest de siste ordene, og var egentlig lei meg for at den var ferdig. Selv om det ikke var noen kort roman.

For å oppsummere kort hva romanen handler om: Kathy forteller i retrospekt om sin oppvekst på internatskolen Hailsham og om livet etterpå. Hailsham er ikke som andre skoler, den er en merkelig kombinasjon av idyllisk og skyggepreget. Studentene som går der, inkludert Kathy og hennes venner, er ikke som alle andre. Hvem er de? Hvilken uunngåelig skjebne er det skolen forbereder dem på og har lagt kursen for?

Ishiguro er en fryktelig god forteller. Han holdt meg hekta gjennom hele historien, rett og slett fordi han holder informasjon du virkelig er nysgjerrig på å finne ut av tilbake. I denne romanen var det mange lag med hemmeligheter og mysterier. Jeg liker det. Samtidig er hovedpersonen Kathy (som er forteller også) både skjør, menneskelig og fortrolig med leseren. Det syns jeg skaper fin stemning. Kontrakten mellom forteller og leser var veldig sterk hele veien, uten at jeg følte meg manipulert. Ganske unikt spør du meg. Da jeg leste Time's Arrow skapte en lignende kontrakt ganske ambivalente følelser.

"Romanuniverset", for å bruke et fancy ord, er en miks av fiksjon og virkelighet. Jeg tror det nettopp er kombinasjonen av det sterkt gjenkjennelige og fantasi som appellerer. Noen vil nok kategorisert romanen som science fiction.

I min store eufori rundt søken etter et masterprosjekt til høsten bestile jeg også filmatiseringen. Problemet er at jeg både har veldig lyst til å krølle meg inn i et teppe og trykke på Play og til å bare legge DVD'en nederst i hylla. En film kan nemlig både forsterke og ødelegge en fantastisk leseropplevelse. Og det var virkelig Never Let Me Go. Tør jeg å stole på at ressigøren vil utvide, ikke snevre inn de forestillingene jeg har skapt i mitt eget hode i løpet av mange timer med boka mellom hendene?

I det siste

... har det gått fort i svingene. Noen øyeblikk fra de to siste ukene er absolutt foreviget, men har ikke nådd et blogginnlegg før nå. En kveld koste vi oss med muffins og tekopp. Store sjokolade- og bananmuffins.

Og så ble det helg.

En morgen denne uka kjente jeg et eksplosivt behov for sterk kaffe, så da fant jeg fram en av espressokoppene jeg kjøpte i Toulouse og lagde espresso på aero-pressen. Det var deilig, og sårt trengt.

Lurer på hva neste uke vil bringe med seg!

Mystery solved

Før helga kom jeg altså hjem med to pakker kaffe som det var vanskelig å skille ved første øyekast. Denne helga har jeg fulgt råd fra ivrige facebook-kommentarer og kommet fram til følgende:

Jeg kverna rett og slett 11 gram av hver kaffe til filtermalt i hver sin fondantform og så på dem, snuste på dem, knipsa et par bilder. Nå kom både lukt og farge mye bedre fram, til min store glede. (Hvorfor 11 gram? Tenkte 22 gram kaffe ville bli passelig til 1/3 liter kaffe på kanna.)

Dette er altså Inferno Espresso. Mørkere og mer intens i lukta enn kaffen fra Brasil. Så blanda jeg dem sammen, og trakta meg en forvirra kaffekopp. Tror ikke jeg går for en slik 50-50 blend igjen, men men. Det smakte svart og varmt, og for å være ærlig litt flatt. Jeg syns ofte espresso blir bittert og lite fyldig på vanlig moccamaster. Ikke så rart egentlig! Gleder meg til å få dreisen på moccakanna etterhvert, da blir det andre kaffekopper :)

Og så var det jo tross alt søndag. Den store sløve-totalt-og-lage-god-mat-dagen. Så da ble det deig også. Hybridbrødene jeg fant på den gangen har sett dagens lys flere ganger siden da. Og deretter innsiden av en mørk mage, hehe.

Uh-oh! Et kaffemysterium

Kaffebønnebeholdninga er spedd på. Før trening i går stakk jeg innom LatteLiten og kjøpte med meg både espressobønner og bønner til vanlig trakting/presskanne. Utfordringen er følgende: de to pakkene er ikke merket med hva som er hva, og når jeg åpna dem så bønnene klin like ut.

Siden jeg kjenner Stine som var på jobb, sto vi og småprata mens hun fant fram og ordna bønner. Farlig farlig, i dag gjorde jeg det samme når jeg lagde pizza og da endte et lass med både kjøttdeig og kylling på samme pizzabunn. Så spørsmålet er: har Stine bomma og putta brasilbønner i begge pakkene? Eller er espressobrenninga faktisk like lys?

Jeg er virkelig i villrede. Ikke syns jeg de lukter så ulikt heller. (Nå er det faktisk bønner fra Brasil i den espressoblenden også.... ikke en fordel.) Men jeg klarer jo selvsagt å innbille meg at jeg kjenner forskjell allikevel. Enten får jeg a) blindteste disse kaffepakkene og finne ut om de er like eller ulike, eller b) stikke på LatteLiten og dobbeltsjekke bak disken. Espressoblenden er da vel mørkere enn dette? To be continued.

Scones

Hvorfor lage kjapp og kjedelig mat når man kan lage (nesten) kjapp og god mat?
Studiedagen hadde vært lang, og jeg hadde desperat behov for "kosemat". Jeg lagde hjemmelaget tomatsuppe og scones. Endelig ved kjøkkenbordet med godt selskap av Ingrid på stolen ovenfor hadde jeg det helt ideelt.

I dag tidlig var det én scone igjen, og den ble frokost!

Her er måten jeg lager scones på:

10-12 stk.
Ovn: 225*C

400g hvetemel
80g fin sammalt hvete
1 ss sukker
1 ts salt
4 ts bakepulver

100 g smeltet smør
2 eggeplommer
2,5 dl melk

Bland alt det tørre i en bakebolle. Visp smeltet smør, melk og eggeplommer sammen i en annen bolle. Lag en grop i melblandinga og hell det våte oppi. Bruk en skje/sleiv og vend det hele forsiktig sammen til deigen er fast, men fortsatt litt klissete. Ikke rør for mye, da blir sconesene harde og kjipe.

Kle et bakebrett med bakepapir. Vend deigen på bakebenken, og samle den lett med hendene. Klem den litt ut, så den er 3-5 cm tykk. Stikk ut scones med et vannglass med mel rundt kantene. Legg dem på bakebrettet. Pensle med melk, strø på litt sesamfrø hvis du har lyst.

Sett brettet midt i ovnen, og skru den ned til 200*C.
Stekes i ca 10 minutter, til de er gyldne (men ikke brune).

Tips: Det går fint an å eksperimentere med andre typer mel og evt. smakstilsetninger som for eksempel nøtter, sitronskall, litt vaniljesukker eller banan. Denne gangen hadde jeg byttet ut litt av melka med kulturmelk, det var slett ikke dumt. Har man litt rømmerester kan jeg tenke meg at det også blir en slager.

Runaway wife

Det hender jeg rømmer på en kafé med ei bok i veska når ettermiddagen er åpen og litt kjedelig. Det er jo alltids noe man burde gjøre, for eksempel lese pensumlitteratur eller begynne på en oppgave. Allikevel er det mye lettere å stikke av. Så av og til gjør jeg det.

Denne boka er spesiell. Og superinteressant. Hans Olav Brenner har tatt opp intervjuer med norske forfattere og laget bok av det. Han spør dem om hvordan det egentlig går for seg når de skriver romaner, skriver noveller, skriver krim. Om skrivesperre og mangel på inspirasjon. Hvordan er det å være forfatter?

Jeg liker å lese om hvordan forskjellige forfattere tenker om karakterene de skaper mellom blekket og papiret. Noen syns karakterer blir så selvstendige at det virker som de, ikke forfatteren, tar valgene om hva som skal skje videre i fortellinga. Andre ser på karakterene sine som stein døde. Jeg kommer til å skrive om romankarakterer i masteren min neste år, så akkurat dette syns jeg det er utrolig henrivende å lese om.

Jeg kom til å tenke på Kazuo Ishiguro og den mye omtalte Never Let Me Go, etter å ha sett at Julie hadde kjøpt den. (Hun sluker bøker i en enorm fart, og skriver om bøkene hun leser på bloggen sin!) Ishiguro er en britisk nålevende forfatter som er anerkjent og elsket av mange. Så da kakaoen var drukket opp bestemte jeg meg for å jakte på Never Let Me Go og kjøpe den før jeg tok bussen hjem. Det tok sin tid, både fordi jeg ble henvist til en Norli oppe i gågata og fordi det er veldig fint å se på bøkene man ikke skal kjøpe.

Ishiguro er opprinnelig fra Japan, hvis noen skulle stusse over navnet hans. I det hele tatt er det mange av dagens britiske forfattere som også har en fot i en annen kultur. Salman Rushdie for eksempel, eller Zadie Smith. Så mange bøker, så liten tid! Jeg konkluderer med at det ikke finnes tid til noe som helst i dag. Man må ta seg tid. Men  men. Jeg liker hvordan andre kulturer tenker på tid som noe som kommer, i stedet for noe som løper fra oss. Hvor ned-opp er ikke det?